Spøkelser eller hva?

541

Skrevet av Anna Karlsson.

Sommeren 2016 reiste jeg for å besøke en barndomsvenninne som hadde bosatt seg på den svenske østkysten.
Jeg hadde ikke sett henne på flere år da vi hadde en klassegjenforening i 2015. Vi fant tonen med en gang og ble enige om at vi skulle jammen meg holde kontakten fra nå av.
Frida, som hun heter, bosatte seg på Sveriges østkyst og var veldig ivrig på at jeg måtte komme på besøk til henne. Vi avtalte at jeg skulle besøke henne i september, en hel uke.
Jeg så virkelig frem til denne ferien.

Natten før jeg reiste drømte jeg om min mormor. Hun kom til meg i en drøm og ba meg ta på meg et smykke jeg hadde fått av henne med ametyster.
Neste morgen tenkte jeg at jeg skulle ignorere drømmen, for det var vel bare en drøm. Ens døde bestemødre dukker rett og slett ikke opp i drømmer, trodde jeg.
Likevel tok jeg det med, jeg var irritert på meg selv.

Da toget trillet inn på stasjonen sto Frida der og hoppet. Vi klemte hverandre og gjensynsgleden var stor.
Da Frida svingte opp foran huset ble jeg forelsket i huset ved første blikk.
Huset var et toetasjes, gammelt ærverdig hus, malt i en glad gulfarge.
Jeg ble vist til et rom i andre etasje, med utsikt over hagen.
Dette var noe helt annet enn min lille toroms leilighet i Oslo.

Jeg gikk tidlig til sengs den første kvelden, togreisen hadde vært lang og veldig klam og varm.
To eldre damer hadde klaget på trekk så fort jeg åpnet vinduet, så det hadde vært umulig å få litt frisk luft. Jeg sovnet så fort jeg hadde fått hodet på puta.
Litt ute på natta våknet jeg av ei veldig full blære og sjanglet meg til toalettet.
Da jeg kom tilbake til sengen hørte jeg stemmer. Jeg lyttet og slo fast at de stemmene måtte komme fra en radio. Frida hadde nok glemt å slå av radioen, eller kanskje hun ikke fikk sove?
Jeg snudde meg rundt og sovnet.

Neste morgen nevnte jeg radioen for Frida, men hun forsto ingenting. Hun hadde slett ikke hatt på noen radio. Jeg trakk på skuldrene. Det var nok stemmer utenfra, tenkte jeg.

Da jeg gikk til sengs den samme kvelden våknet jeg av «radioen». Nå sto jeg opp og bestemte meg for å finne radioen, men når jeg gikk ut av rommet forsvant radioen og da jeg gikk ut i hagen, så var det stille som i graven, men da jeg kom tilbake til rommet hørte jeg tydelig radioen. Dette var et mysterium.
Jeg la meg og lyttet. Det var umulig å bestemme hvor stemmene kom i fra eller hva de sa.
Så ble det stille og jeg sovnet.
Neste dag diskuterte jeg dette radio-fenomenet med Frida og hun ba meg vekke henne hvis det skjedde igjen.
Allerede neste natt vekket jeg Frida. Hun ble med meg inn på mitt værelse og hun hørte radioen.
«Men, i alle dager?» Frida måpte.
Hun gikk bort til vinduet og lyttet, men lyden kom fra rommet.
«Jeg fatter ikke en skit,» sa Frida og sukket.
Jeg fattet like mye som Frida.

Kvelden etter hadde vi vært og besøkt noen venner av Frida. Da vi kom oppover til huset syntes jeg at jeg så ei dame stå i vinduet i gangen oppe i andre etasje. Hun forsvant da jeg gjorde Frida oppmerksom på skikkelsen.
Jeg grøsset og hadde ikke det minste lyst til å gå og legge meg den natta, men så tok jeg til fornuften. Voksne folk tror jo ikke på spøkelser!
Det var ikke fritt for at hjertet banket fortere da jeg gikk til sengs, men jeg hørte ikke noe til radioen.
Så våknet jeg opp nøyaktig 03:15 og så en skikkelse stå ved vinduet.
Jeg hylte, kom meg opp av sengen og stormet til Fridas rom.
Hun våknet, forskrekket.
Det endte med at jeg sov i dobbeltsengen ved siden av henne.
Ingen av oss ville gå inn på rommet den natten.
Og neste morgen diskuterte vi dette fenomenet. Frida mente at jeg nok hadde hatt et synsbedrag, mens jeg visste at jeg hadde sett en dame med flagrende hår. Hvis jeg ikke kunne stole på mine egne øyne, hva kunne jeg stole på da?
Jeg byttet værelse i løpet av formiddagen og opplevde en natt uten noen forstyrrelser av noe slag.
Deilig!

Her, i dette rommet, ved vinduet, sto spøkelseskvinnen.

Kvelden etter hadde Frida besøk av broren og svigerinnen.
Svigerinnen skulle gå ut på kjøkkenet i et ærende, men hun kom skrikende tilbake og påsto at hun hadde sett den samme spøkelsedama som meg.
Frida og jeg utvekslet blikk, mens Fridas bror lo. Han trodde neimen ikke på spøkelser.
Situasjonen roet seg ned, men nå ville svigerinnen hjem.
Frida sa at hun ville ringe en klarsynt og få huset renset og som sagt, så gjort.

Jeg opplevde ikke flere episoder i huset etter dette, men jeg følte meg aldri trygg.

Frida fikk besøk av en klarsynt, som fikk frem at det var en dame som gikk igjen i huset. Den klarsynte fikk også opp navn og et årstall.
Frida fant ikke ut av dette, men det ble fred i huset – en stund.
Uheldigvis fikk Frida en gjest til jul som hun innkvarterte på det samme rommet som jeg hadde brukt.
Allerede første natten hadde gjesten hørt stemmer og den andre natten hadde lyset slått seg på flere ganger.
Frida hadde igjen ringt en klarsynt som hadde kommet og ryddet opp.
Nå vet ikke Frida om hun har et rolig hus, for nå lar hun ingen bruke dette rommet.
For noen uker siden fant Frida noen gamle fotografier unnagjemt i en gjenglemt eske på loftet. Hun scannet disse inn og sendte dem over til meg.
En gammel dame med hvit hårtopp satt stiv og strunk på en stol, fotografiet var antageligvis tatt inne på «spøkelserommet». Det som fikk meg til å stivne var et smykke damen hadde på seg, det var nøyaktig maken til smykket jeg fikk av min bestemor.
Et pussig sammentreff? Kanskje? Kanskje ikke!

Frida har ikke klart å finne ut hvem denne damen er, men hun jakter.

Jeg for min del, jeg tviler ikke lenger på at det finnes mer mellom himmel og jord enn vi kan forklare.