Noen tanker om livet

186

I denne bloggen vil Spådommens veiledere dele med dere tanker og refleksjoner som de har. Veilederne vil dele denne bloggen, så de vil derfor signere innleggene slik at dere kan se hvem som har skrevet hvilket innlegg.

Jeg har veldig mange tanker om livet, og jeg ønsker å dele noen av dem med dere her i dag.

Jeg tror på en måte at vi alle kom alle hit til jorden som engler, men vi fikk kun én vinge med på ferden. Fordi – det er først når vi omfavner hverandre at vi blir hele, kan lette og fly av sted.

Bakom fjellene av utfordringer, bak alle meningsløse ord, bak stumpene av velstand der ingenting vil gro. Vi kan velge å bruke vingene våre til å fly til et sted, langt fra middelmådig tomheten- til et sted der ingen av oss er fortapt. Stedet hvor vi kan omfavne hverandre og løfter hverandre opp. Til et sted hvor forskjeller ikke spiller noen rolle, fordi vi kan være den vi er ment til å være. Unike skapninger. Engler på jord. De aller fleste av oss ønsker å være som alle andre, men hvem er egentlig «alle andre»?

I dagens samfunn er det blitt så travelt, at jaget og presset etter å passe inn, det er blitt så mye større de senere årene – og for mange er dette presset fryktelig vanskelig å leve i. Man skal være vellykket for å passe inn, men ikke for vellykket. Man skal vise seg frem, men man skal ikke ta for stor plass. Vi skal jo være lykkelige, men heller ikke være for lykkelige – fordi da får man spørsmålet: hvorfor er du så lykkelig da?

En annen ting jeg har tenkt litt over, er hvorfor sier vi «hvordan går det med deg» eller hvordan har du det? – for så å forvente et positivt svar? Har vi tid til å lytte til svaret? Hva skjer når personen svarer «nei det går egentlig ikke så bra»? Det er aldri for sent å ta igjen det forsømte. Kanskje vi skal begynne å både lytte litt mer? Kanskje vi skal bli mer bevisste på hvordan vi møter andre? Kanskje vi bør tenke litt over hva vi sender ut av signaler, og kanskje heller ikke stille spørsmål som vi egentlig ikke har lyst til å høre – eller tid til å følge opp når vi mottar svaret.

Tenker vi egentlig over hvor stor betydning det kan være- for personen som kanskje tar din invitasjon til å lette sitt hjerte, om vi bare tok oss tid til å sette oss ned å lytte? Om vi tok oss tid til å være et medmenneske akkurat når dette menneske trenger noen? Jeg tror det er viktig å ikke glemme at den beste trimmen et hjerte kan få, er når vi bøyer oss ned for å løfte noen opp. Å gi av hjertet – helt uten betingelser. Øynene våre taler klart der ord ikke strekker til. Det å kanskje få hjelp i tide, kan føles ut som man får dobbel hjelp.

Vi har vel alle erfart at først kommer slitet – så kommer lykke. Det er viktig å huske, at det som virkelig vil være verdt noe, er som oftest det som vil ta litt tid. Du vet, selv en frukt som står i skyggen vil modnes til slutt. Det er dessverre slik i livet, at man kan ikke bestemme hva andre skal føle, tenke og høre og oppfatte. Og veien til økt forståelse er brolagt med feilgrep og kanskje dårlige erfaringer.

Det sies at trygghet er et indre anliggende, og man skal ha hørt mange stemmer før man finner sin egen. Vil du derimot vokse til å bli den beste utgaven av deg selv, så kanskje du ikke alltid skal velge den enkleste veien?  Et godt ord gir gjerne en god start, og den en beste gaven en kan gi et annet menneske, er å gi av sin tid. Om vi kunne se for oss at livet er som en koffert – så sørg da for at DU pakker godt!

Vit at lykken ikke er fravær av problemer, men evnen man har til å takle dem. Målet for meg er ikke å vite alt, men å gjøre godt!

Klem Olga