KRIGSHESTEN

684

Skrevet av Vibeke Hoff.

KRIGSHESTEN. DEL 1.

Hester har alltid vært en stor lidenskap hos meg. Jeg er imponert over deres samarbeidsvilje med oss mennesker. På tross av deres enorme krefter, adlyder de og har vært våre hjelpere i tusenvis av år.De har utført all verdens arbeid og vært vårt fremkomstmiddel. I krigene kjempet de side om side med soldatene og døde for oss på slagmarkene verden over.De har blitt brukt til arbeid og til fornøyelser.Jeg kunne ha holdt på i det uendelige. Jeg er så imponert over disse flotte, snille dyrene.

Det er skrevet mye spennende hestehistorie, ofte knyttet opp mot de forskjellige rasene.En av de rasene som har interessert meg aller mest, er den portugisiske lusitanoen. Opprinnelig en fullblods krigshest. Da krigene ble mekanisert og lusitanoens rolle som krigshest var over, så ble den en dressurhest i de høye klassene. Det krigshesten utførte av dressurøvelser, var ikke mindre enn svært imponerende. I samarbeid med sin kriger, utførte de sammen oppgaver på så høyt nivå, at det kun er de ypperste hester som klarer disse øvelsene i dag. Og i tillegg så var slagmarkene, med all støy og redsel. Øvelsene de da ble trent i, er øvelser som de i dag også utfører. Dette startet de med for å holde kunnskapene intakt hos både hest og rytter, da de ikke lengre kjempet i krigene.

Et eksempel er høye spark med fram og bakbein utover på likt, for så å vende om i lufta omtrent og galoppere vekk. Dette ble gjort for å bekjempe fienden med spark, for så å rømme så fort det lot seg gjøre. Historien forteller om mange berømte hester, som reddet livet til sine ryttere, med sitt eget liv som innsats. I byen Golega i Portugal, er det hvert år en festival for lusitanohesten. Golega kalles hestenes hovedstad og det er en magisk stemning der under festivalen. Tusenvis av hester, ryttere og besøkende. Oppdrettere, hester til salgs, show, butikker, restauranter og grilling som får lufta til å bli magisk tåkete, gjennombrutt av de store lyskasterne. Og all musikken. Alt er konsentrert rundt den enorme ridebanen, som er byens sentrum også når det ikke er festival. Alle går om hverandre og det er ikke uvanlig å møte både hest og rytter på en bar.

Golega er et veldig spesielt sted. Men, det er ikke egentlig Golega som jeg skal skrive om. Jeg måtte bare innom, fordi det var her som jeg så lusitanohesten for første gang. Jeg hadde lest mye på forhånd. Om krigshesten, blodslinjene, historien, oppdretterne. Jeg var frelst og ble ikke skuffet. Tvert i mot. Jeg har venner i Portugal og slik kom jeg også i kontakt med flere oppdrettere, slik at jeg fikk se disse hestene også i hverdagslivet.

Enkelte oppdrettere hadde flere hundre hester, beitende fredelig på store områder. For noen syn det var.Etter mange år i Portugal og i Golega, så ønsket jeg å kjøpe min egen lusitano, for å importere til Norge. Det var slik jeg hørte om Riqueza for første gang. Typisk for meg, så var dette en hest som ingen andre ville ha. Hun hadde levd ute i en liten flokk i 4 år. Tusenvis av mål med gress og oliventrær hadde vært hennes hjem, der det også beitet 600 okser. Hun levde som en villhest. To år gammel ble hun fanget inn av eieren, for å bli vaksinert og begynt håndtering. Men Riqueza fikk panikk da hun ble stengt inne i en stall og fikk et lite positivt møte med mennesker.

En venninne ble spurt av oppdretteren hva hun synes at han skulle gjøre med henne. Min venninne svarte at hun burde slippes ut igjen og heller hentes inn igjen da hun var blitt eldre. Slik gikk to år til blant hester, okser og oliventrær. Nå ville oppdretteren selge henne. Min venninne spurte om jeg var interessert. Hun skulle selges billigere enn andre lusitanoer, pga at hun ikke var håndtert. Min venninne kunne stalle henne opp, frem til dommere hadde sett på henne, slik at hun ble gradert med en poengsum, som fortalte noe om avlskvaliteten. Hun kunne venne henne til grime og den første håndteringen i noen måneder, før den lange reisen til Norge.

Min venninne var selv lusitanooppdretter. Den gang var dommerne kun i Portugal og skulle de reise til Norge, tre personer, så ville det ha kostet en formue. Derfor var det viktig at bedømmingen skjedde før hun forlot Portugal. Vi avtalte at oppdretteren skulle hente Riqueza inn til sin gård, så skulle min venninne i Portugal og jeg reise dit for å treffe henne.

Jeg er ikke tøff med ville hester. Det ble sagt at ingen ville kjøpe henne, nettopp fordi hun var så vill, så jeg hadde mine tvil. Men noe i meg sa at dette bare måtte jeg gjøre Dessuten var hennes skjebne høyst uviss og det gjorde noe med meg. Jeg glemmer aldri den dagen da jeg traff henne. Oppdretteren hadde en fantastisk gård. Bak en høy jernport, var det et innhegning, hvor hestene i hennes flokk var hentet inn til. Jeg pustet omtrent ikke, idet jernporten åpnet seg. Og der sto hun, min krigshest. Hun var fantastisk å se på. Så høyreist og mektig, så hun på oss, da vi gikk mot den store innhegningen. Så løp hun. Alt hun kunne og det sa ikke lite. Hun stolte ikke på mennesker og ville ikke være i nærheten engang.

Hesten er et flukttdyr og flykte, det gjorde hun…..

Jeg tenkte at jeg ikke engang kunne vurdere å kjøpe en hest som jeg ikke turde å nærme meg, så jeg gikk ut i innhegningen etter en stund, senket blikket og gjorde kroppsholdningen lav. Jeg gikk ikke rett i mot, for ikke å virke truende. Jeg tenkte på alt jeg hadde lært av horsemanship og skjulte tom hendene inne i genseren for ikke å vise klør. Jeg holdt munnen lukket, for ikke å vise tenner. Jeg visste at jeg ikke kom til å kunne nærme meg hesten, så jeg måtte få heste til å nærme seg meg. Hester er nysgjerrige, så jeg måtte gjøre meg interessant. Hun løp fortsatt bare rundt og rundt, mens ett øye holdt meg under konstant oppsyn. Noe i det øyet sa meg at dette var en fantastisk hest og fra da av var jeg solgt. Jeg følte bare at dette var riktig og at det kom til å gå bra, selv om det ikke akkurat da så sånn ut. De andre hestene i flokken var der sammen med henne og de var ikke redde. Jeg gikk ut i midten av innhegningen og satte meg på huk. Fortsatt med hendene innpakket og med senket blikk, gjorde jeg meg så lite truende som jeg klarte. Hun kunne stoppe opp litt å se på meg på avstand. Da snudde jeg sakte ryggen mot henne, for å gjøre henne nysgjerrig. Slik satt jeg og tiden gikk.

Hun gikk nå og hadde roet seg mye. Kom litt nærmere, men fortsatt på mange meters avstand. Jeg rørte meg ikke. Stallansvarlig satt ved veggen og så på min merkelige oppførsel. Han hadde tydelig sagt hva han mente om hesten og ga henne ikke mye sjans. Stadig kom hun nærmere, men kunne spurte vekk i enorm fart, fra stillestående. Jorda fra høvene hennes,sprutet høyt opp i lufta. Jeg hadde ikke følelse i beina lenger, men tvang meg til å bli sittende. Jeg begynte å puste høyt og rolig. Trakk noen gode drag med luft og lagde en rolig lyd når jeg pustet ut. Dette gjør også hestene og de bruker pusten til å roe seg ned og det er veldig smittsomt. Jeg håpet at hun forstod at jeg prøvde å kommunisere på hennes språk. Jeg merket med glede,at redselen for meg mer hadde gått over i nysgjerrighet. Så kom hun nærmere. Så nærme at jeg kunne kjenne pusten hennes i håret mitt. Så løp hun i vill fart avsted igjen. Men det tok ikke lang tid før hun var tilbake. Hun luktet meg i håret og på genseren. Jeg rørte meg ikke, satt helt stille og så ned. Slik ble hun bare stående, mens hun pustet meg varmt i håret.

Det var et magisk og stort øyeblikk, som for alltid har festet seg i minnet mitt. Sakte, sakte begynte jeg å reise meg opp. Med blikket i bakken og med lav holdning, sto jeg ved siden av henne, uten at hun løp. Det var en så fantastisk opplevelse, at tårene bare begynte å renne nedover kinnene mine, uten at jeg hadde noen kontroll på dem. Riqueza luktet meg i ansiktet og hun sto helt, helt rolig. Aldri har stillhet vært så intens. En kort stund sto vi kinn mot kinn. Jeg følte en enorm takknemlighet og ydmykhet over den tilliten, som denne villhesten hadde vist meg. Bak oss hørte jeg at stallansvarlig ropte «Bravo!» Jeg var glad for at han hadde fått se nye sider ved denne flotte hesten. Det var fint for dem begge. Det er vel unødvendig å si, at jeg bestemte meg for å kjøpe Riqueza der og da. En så intens nærhet, hadde jeg aldri følt for en hest noen gang før. Valget var enkelt å ta. Også med tanke på at hun kanskje ville ha blitt slaktet, fordi hun ble sett på som farlig. Jeg hadde så mye adrenalin i blodet, så jeg sov ikke mye den natta. Det var nesten uvirkelig at jeg nå hadde min egen lusitano, min egen modige krigshest. For en minneverdig start, som vi hadde fått på forholdet vårt.

Jeg gledet meg til fortsettelsen.

 

Pga lengden på innlegget, vil jeg skrive Riquezas videre historie, i et senere innlegg.