Falske minner

345

Er det mulig å huske noe som ikke har skjedd? Ifølge den amerikanske psykologen Elizabeth Loftus går det helt fint.

Falske minner går ut på at man blander sammen reelle episoder og situasjoner man ikke har opplevd. I 1974 utførte Loftus og hennes kollega John Palmer en undersøkelse på om det er mulig å plante falske minner ved å produsere feilinformasjon om en hendelse.

Eksperimenter

45 studenter fikk se en filmsnutt av en trafikkulykke og skulle deretter svare på ett spørsmål. Studentene visste ikke at de ble delt inn i fire grupper, og hver gruppe fikk det samme spørsmålet, bare at verbet ble moderert litt.

Gruppe 1 fikk: Hvor raskt kjørte bilene da de krasjet med hverandre?

Gruppe 2 fikk: Hvor raskt kjørte bilene da de kolliderte med hverandre?

Gruppe 3 fikk: Hvor raskt kjørte bilene da de bumpet inn i hverandre?

Gruppe 4 fikk: Hvor raskt kjørte bilene da de kom i kontakt med hverandre?

Alle studentene hadde sett samme film, men denne lille endringen i verbet viste seg å påvirke studentenes hukommelse. Gruppene som fikk verbet krasjet og kolliderte husket at bilene kjørte fortere enn de to andre gruppene.

I et oppfølgingseksperiment fikk 150 studenter se en filmsnutt av en bil som kjører på en landevei og havner i en trafikkulykke. De ble igjen delt inn i fire grupper og stilt det samme spørsmålet som i det første eksperimentet. Én uke senere ble de spurt om de kunne huske å ha sett knust glass i filmen. Studentene som uken før hadde fått spørsmål med verbet krasjet og kolliderte, hadde større tilbøyelighet til å huske knust glass, selv om det i virkeligheten ikke var noe i filmen.

Loftus og Palmer konkluderte med at studentene produserte falske minner som et resultat av hvordan spørsmålene ble stilt.

Konsekvenser for etterforskningen

Man antar at falske minner er et resultat av at hukommelsen ikke er statisk, men den endres over tid. Samtaler med andre kan endre minner etter en hendelse, og man kan endre deler av minnet for at det skal passe overens med et eksisterende skjema. Dette byr på store utfordringer for kriminaletterforskerene.

Vi har et ganske kjent tilfelle av dette fenomenet i Norge, nemlig tilståelsen i Birgitte Tengs-saken, hvor fetteren til offeret tilstod å ha forvoldt kusinens død, selv om han ikke husker det.

Etterforskningen har i ettertid fått mye kritikk. Fetteren ble plassert i isolasjon med beskjeden om at han ikke slapp ut derfra før han tilstod. Etter 250 avhørstimer, fikk han i hjemmelekse å lage en film om drapet, hvor han hadde drapsmannen som tredjeperson.

Men det stemte ikke, han trengte hjelp. Det var jo ikke der vesken til Birgitte lå. Kripos-etterforsker Stian Elle tilbød hjelp, og mente at de hadde funnet riktig svar sammen.

– Omtrent slik førte Elle meg stadig nærmere løsningen. Ti avhørsdager tok det, å plassere den veska riktig, har fetteren forklart til NRK.

Stian Elle protokollførte «han plasserte Birgittes veske slik den ble funnet på drapsåstedet».

Etter hvert tilstod han drapet, siden politiet hadde sagt at de hadde beviser mot ham og at han hadde fortrengt hele greia. Stian Elle benektet i herredsretten at han hadde stilt manipulative og ledende spørsmål, men Espen Erdal, leder av Cold Case-enheten i Kripos, var i 2016 tydelig på at tilståelsen er falsk.

Lykke