Hva er egentlig karma i henhold til Buddhismen?

1588

Skrevet av Anita Magdalena.

Selve ordet karma betyr «gjerning». Ordet brukes flittig i dag.
Karma synes å være en blanding av trøst og straff. Hvis et menneske gjør noe ondt skal karma straffe dem, sier vi og dette er nesten riktig.
Faktisk forholder det seg slik at vi/alle sår KARMA, men vi høster VIPAKA. Vipaka er frukten av Karma.
Altså, vi sår en gjerning, vi høster en frukt, Vipaka. Hvilken frukt vi høster kommer an på frøet vi har sådd.
I de fleste tilfeller sår og høster vi nøytrale gjerninger. Heldigvis.

Men, la oss begynne med begynnelsen.
Buddha så at en var fattig og en var rik. En var syk, en var frisk. Han kom frem til at denne ulikheten måtte ha sine røtter i noe. Det kunne ikke være tilfeldig at det ble så store forskjeller. Han forsto at her måtte det ligge noe mer bak og at tilfeldigheter ikke kunne råde så åpenlyst som dette.
Da Buddha entret Opplysningen fikk vi læren om årsak og virkning. Karma og Vipaka.

Vi kommer ikke inn i verden som blanke ark. Vi har noe i vår personlighet som trekker oss mot den familien vi blir født inn i. Det kan være positive trekk eller negative.
Vi har talenter også. Noen ganger har familien disse talentene også, andre ganger kommer talentene ut av det blå.

Vi har med oss et rulleblad og man kan se på små barn omtrent hvilket rulleblad de har.
Er du god og snill av natur er du heldig. Sørg for å utvikle dette videre. Oppdager du at du har skyggesider, kjemp for å bli kvitt dette. Skyggesider fører aldri noe godt med seg.

Vi skaper vår egen himmel og vårt eget helvete. Det er kanskje rart å tenke på, men det er sant.
«Hun gjorde mitt liv til et helvete,» sier du kanskje. Nei, hun gjorde ikke det. Du skapte ditt helvete, hun er bare en Vipaka som høstes. Selvsagt skal du ikke finne deg i at noen lager et helvete for deg, men se hvordan dette oppsto? Skulle du ha sett tegningen tidligere? Har du vært feig og latt henne herje? Hvor skulle du ha stoppet henne?
Det er mange spørsmål vi kan stille oss og det er viktig at vi observerer situasjonen og lærer noe av den, så vi ikke føler behov for å skape et helvete igjen.

Noen av oss har en overbevisning om at vi kan forandre folk. Bare vi er snille og greie, så vil han eller hun forandre seg. Vår kjærlighet vil smelte dem.
Vel, det kan skje – men, mest sannsynlig ikke. Sannsynligvis skaper vi et helvete for oss selv.
Dette kalles vel «idiot compassion»?

Hvis vi kjenner et menneske som sliter er det vår plikt til å hjelpe, men sliter det menneske så tungt at det vil sitte inne i sitt eget helvete og aller helst tappe oss for enten penger, energi og ressurser må vi begynne å tenke på oss selv.
Ikke hør på argumenter som: «Jeg vet det, men jeg får ikke til …»
Jeg har hørt mange alkoholikere som sier: «Jeg er alkoholiker, hva så?» Et slikt menneske ser ikke at deres karma skader andre, oppløser hjem osv. Jeg vil anbefale at du går vekk fra et slikt menneske. Du kan ikke hjelpe på nåværende tidspunkt, men du kan ødelegge deg selv.

Slik er det også med folk som snakker ustanselig om selvmord. Vi hjelper de best når vi forsikrer dem om at ingenting blir bedre om de begår selvmord og det eneste de oppnår med det er å påføre seg selv og andre mer lidelse.
Hvis de er mottagelige hører de og du vil nok føle det på deg om de er mottagelige.
Hjelp de med å lytte, men pass deg for å bli utslitt. Utrolig nok er det mange som faktisk vil sitte fast i sitt helvete. Vi kan bare håpe på at de kommer seg løs.
Og om vi gir en narkoman en 500-lapp, så hjelper vi han til å skaffe seg «et skudd». Er det egentlig en god gjerning? Det kan kanskje diskuteres.
Intensjonen var god, men Vipaka er kanskje ikke så god som vi tenkte oss?

Er det en mening med alt som skjer? Virkelig?
Er det en mening i at et barn blir drept av noen som har fremelsket morderen i seg selv? Og at denne morderen har blitt så forherdet at selv et uskyldig barneliv kan tas?
Eller, mener du det er en mening i at folk dør av sykdom som det finnes medisin mot – men at vedkommende ikke har penger til å kjøpe denne medisinen. Pasienten har ikke lært seg å styre penger, men selgeren er grådig. Pasientens vipaka er døden, selgerens karma gir enda en dårlig frukt i vipaka-kurven.

«Dette har jeg ikke fortjent,» er et vanlig utsagn. På hvilket grunnlag sier man dette.
Er man sikker? Helt sikker? Hvis man tenker etter, så kanskje man har fortjent dette?
Man må søke med lys og lykt gjennom sin egen personlighet. Det er utrolig hva vi kan oppdage ved å bli kjent med oss selv.

Ta for eksempel temperament. Mange blir så stolte av at de er så fryktelig sinte. Sinne er egentlig en tåpelig ting. For det første så sier man så mye dumt og man mister evnen til å se og høre den andre siden. Man søker ikke en løsning, man bygger en krig.
Og så, sinne er ofte forkledd redsel. Man hyler mer opp i skrekk enn av ekte sinne.
Når man er irritert bunner det ofte ikke i redsel, men hvorfor er man irritert?
Kjenner man godt etter finner man svar.

Jeg blir for eksempel irritert hver gang jeg blir for selvopptatt. Min rett, mine rettigheter, meg, meg og atter meg … og: jeg får ikke til! Jeg klarer ikke! JEG må jobbe for mye, jeg får ikke brus … gnål, gnål, gnål.

Til slutt vil jeg dele et dikt med dere:

Kapittel 1
Jeg går ned en gate.
Det er et digert hull i fortauet
Jeg ramler nedi.
Jeg er fortapt… Jeg er hjelpeløs.
Det er ikke min feil!
Jeg bruker en evighet på å finne en vei ut.

Kapittel 2
Jeg går ned den samme gaten.
Det er et digert hull i fortauet.
Jeg later som jeg ikke ser det.
Jeg faller nedi igjen.
Jeg kan ikke tro at jeg er havnet på samme sted, men det er ikke min feil!
Det tar fremdeles lang tid å komme seg opp.

Kapittel 3
Jeg går ned den samme gaten.
Det er et digert hull i fortauet.
Jeg ser at det er der.
Likevel ramler jeg nedi…det er en vane!
Mine øyne er åpne.
Jeg vet hvor jeg er.
Det er min egen feil!
Jeg kommer meg opp umiddelbart.

Kapittel 4
Jeg går ned den samme gaten.
Det er et digert hull i fortauet.
Jeg går rundt det.

Kapittel 5
Jeg går ned en annen gate.

Vel, for å få bedre Vipaka … må dere gå ned en annen gate?